̽»¨¾«Ñ¡

2019 var året dressen for første gang fant veien inn i garderoben min. På tide, vil nok mange si. Dressen er tross alt en klassiker som aldri forsvinner fra motebildet – selv om den stadig kommer i nye varianter. Klær og mote har vært en viktig del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Likevel har jeg ikke før nå kjent meg klar for å gå med dress – ikke engang blazer. Det har føltes for voksent og strengt, og har ikke vært identifiserende for meg som person. Men dette har altså endret seg. Det vil si, jeg føler meg ikke akkurat mer voksen, men dressens estetikk har plutselig begynt å appellere til meg. Hvordan og hvorfor dette skjedde, har jeg ikke noe godt svar på. Det eneste jeg vet er at jeg nå har investert i både blazere og dresser i flere farger, mønstre og fasonger – og det er lenge siden jeg har følt meg så vel som når jeg har de på.

Som en følge av min plutselige besettelse av dresser, har jeg også blitt interessert i spørsmål omkring dressens symbolikk – både i dag og gjennom tidene. Hvilke verdier og assosiasjoner utstråler den? Jeg vil i hovedsak fokusere på den såkalte «powersuiten», som ble et svært viktig og fremtredende antrekk for kvinner på 80-tallet. Rett og slett fordi det er den kuleste versjonen av dressen jeg vet om! Man kommer heller ikke unna det faktum at den har hatt en nevneverdig historisk, kulturell og symbolsk betydning.

La oss starte med å gå en stund tilbake i tid. For på 1920-tallet revolusjonerte Coco Chanel kvinnemoten gjennom sin nytenkende designerstil – inspirert av herreklær, funksjonalitet og komfort. Hennes design var løsere og ledigere enn tidligere mote, og «frigjorde» kvinner fra korsettet. Den etter hvert svært så ikoniske Chanel-drakten, bestående av jakke og skjørt, ble den nye hverdagsuniformen for mange kvinner. Den kan sees som en forgjenger for powersuiten. Utover på 30- og 40-tallet var det flere filmstjerner og kjente kvinner som omfavnet tomboy-looken og kledde seg i herreinspirerte dresser. Stilen ble sett på som rebelsk, leken og kontroversiell – men ble ikke direkte knyttet til kampen for kvinners rettigheter i arbeidslivet. I 1966 introduserte Yves Saint Laurent «Le Smoking», som av mange ansees som den første powersuiten med bukser for kvinner – selv om den hadde en relativt smal silhuett.

Utover på 70-tallet skjedde det en stor økning i antall kvinner som entret arbeidsmarkedet. Med dette oppstod også et større behov for såkalt «power dressing» - kvinner ville finne en måte å kle seg som ga dem respekt og like muligheter som menn i arbeidslivet. 80-tallet ble derfor powersuitens tiår. Sterke silhuetter med brede skuldre i fokus var det som gjaldt nå. Dressene var i hovedsak inspirert av kleskoden blant menn som jobbet på Wall Street, og skulle hjelpe kvinner å skaffe seg autoritet på arbeidsplassen. Dette var spesielt relevant dersom man jobbet innen finans, politikk og andre sektorer der menn hadde så å si all makt. Den moderne businesskvinnen som aldri lar seg knekke eller tråkkes på, var idealet mange strebet etter. Giorgio Armanis versjon av powersuiten for kvinner står kanskje igjen som den aller mest ikoniske varianten (se bildet), men også andre store designere som Ralph Lauren og Donna Karan produserte noen minneverdige bidrag.

Etter en periode på 90- og 2000-tallet – der blant annet Vogue erklærte slutten på powersuitens tidsalder – har den sakte, men sikkert sneket seg tilbake i motebildet og igjen etablert seg som et go-to antrekk for mange. Jeg vil på min side argumentere mot Vogue, og påstå at den aldri helt forsvant. Men jeg kan si meg enig i at dressens funksjon som «redskap» for å skaffe seg makt og autoritet nok ble svekket etter 80-tallet. Den har altså fått en endret symbolsk betydning. Mer om dette og dagens versjoner av powersuits i neste innlegg!