En frisk sommer-ettermiddag i juli-måned, trasket jeg ned til badeplassen på Tjuvholmen som én ofte gjør. Denne gangen bestemte jeg meg for å ta en omvei, for å ikke bli overveldet av Aker Brygges mangfoldighet langs rekken av restauranter. Det er da – i en trang mellomgang mellom høye moderne leiligheter – jeg får syn på denne lekeplassen. Hvis man i det hele tatt kan tillate seg selv å kalle den det.
Lekeplassen er bygget opp slik: En brutalistisk (kort) sklie i stål, et morsomt speil og ni svarte sylindere på en rad. Er dette alt barna i Kanal 5 får? Det første jeg gjorde da jeg så den, var å le. Nei, det er ikke sant. Det første jeg gjorde var å ta et bilde av meg selv i det morsomme speilet, som fikk meg til å se ut som en lang versjon av meg selv. Så lo jeg. Ikke av hvor lang jeg var, men av hvor malplassert lekeplassen var. Jeg lo av de 9 sylinderne med alt for kort mellomrom mellom hverandre, jeg lo av den støtdempende bakken farget i grønn – som så ut som et desperat forsøk på å ligne gress – og jeg lo av hvor seriøst det virker som Tjuvholmen tar seg selv. Dette er en lekeplass der det ikke er lov til å bli skitten.
Leilighetene som omringer lekeplassen er allerede kjedelige og mangler preg av personlighet, så hvorfor skal lekeplassen ha det? Når vi vurderer brukersentrert design, er det merkverdig hvor lite hensyn som er tatt til barnas behov for engasjerende og stimulerende lek. Dette får hele lekeplassen til å virke unødvendig, ettersom det finnes flere, større, og bedre lekeplasser bare 10 minutter med gangavstand unna. Er enkelhet og minimalisme virkelig det beste valget for et område som skal stimulere til barns utfoldelse?
Det første som kommer opp når man søker “minimalistic playground” er kunstprosjektet Brutalist Playground (2015) av kunstnergruppen Assemble. Denne installasjonen tar inspirasjon fra brutalistiske lekeplasser i betong og stål som ble bygget etter krigen, og gjenskaper disse lekeplass-strukturene i et resirkulert og fargerikt skum-materiale. Brutalist Playground, er en kommentar til de originalene brutalistiske lekeplassene som ble bygget etter krigen. Til tross for begrensede økonomiske ressurser, var intensjonen bak disse lekeplassene å gi barna i nærområdet noe de kunne leke med, utforske og prosjektere sin fantasi på. Det handlet om å gjøre det beste ut av lite. I kontrast har man i dag – som på Tjuvholmen – tilgang til betydelige økonomiske midler, men likevel fremstår Tjuvholmens lekeplass som en pretensiøs estetisk øvelse.
Logg inn for å kommentere