Allerede fra barnsben av - det vil si, etter én spesifikk skoletime i andreklasse hvor klassens urokråke hadde sett Knut Jørgen Røed Ødegaard på TV og blitt en slags helfrelst dommedagsprofet for en uke - har jeg vært livredd for verdensrommet. Ironisk nok elsker jeg Space Age-design. Hverken av de to følelsene er jeg alene om, og Space Age gjennomgår nå sin n-te gjenoppliving. Skyldes det bare den evinnelige trend-pendelen, eller er det kanskje noe mer som ligger til grunn?
Det slo meg da jeg for et par år siden kom over Instagram-kontoen @futurohousemodel, og var rett ved å ryke på en aldri så liten Kickstarter- smell. Bak kontoen sto et knippe amerikanske designere som via kronerulling ville lansere Matti Suuronens ikoniske UFO-formede Futuro-hytte som en yndig liten nattbordslampe. Det var jo unektelig litt ironisk at jeg - som såvidt turte å se Kubricks 2001, men blånekter å se både Interstellar eller Gravity i frykt for mareritt - nesten fysisk måtte holde meg selv igjen fra å kjøpe en UFO-nattlampe. Hva er det med Space age-estetikken så koselig?
Det fryktelige rommet (med det rare i?)
Så rart er det kanskje ikke likevel, om man tar SpaceAge-stilens opphav under lupen. Satt på spissen kan man si den på én måte er litt motivert av frykt. Under stil-forgjengeren Atomic Age er vi i den kalde krigen. Verden holder pusten. Atomkrig er én stor, rød knapp unna. Likevel - selv om man har en slags kollektiv atom-angst, er tapeter, serviser, bygninger og veggklogger er smekkfulle av referanser til elektroner, atomkjerner og raketter.
Noen år senere er det ikke atomet som skal temmes, men månen. Romfart gikk fra å bare være ren sci-fi á la Jules Verne til en faktisk realitet, og designere og arkitekter tok til å tegne for den nye fremtiden. Resultatet ble et slags optimistisk kollasj av morsomme former i krom og plast - fortrinnsvis oransje. Fremtiden var altså noe å glede seg til, og pessimister fikk en avrundet og vennlig eskapisme i oransje plast for å drømme seg bort fra vår jordlige virkelighet.
Farao på ferie i farmoras Futuro
Finske Matti Suuronen var blant de som ikke nøyde seg lamper og stoler. Med sin UFO-formede liksom-flyttbare fritidshytte som lød det passende navnet Futuro tok hanfremtidsidéen et hakk videre. Man kunne nå også leve og feriere på fremtidsvis, ikke bare sitte i den. Det ble litt overveldende for den gjengse mann i gata, men til tross for at det ble bygget færre enn hundre stykker, er den såpass ikonisk at fanskaren har viet den en slags wikipedia-lignende hjemmeside. Og nå altså en hyllest i bordmodell.
Hjemmekontor-effekten og voksenleker
Den stramme skandinaviske minimalismen har vært på retretten en stund, og Midcentury-estetikken har blitt kalt «the pumpkin spice latte of design». Retrofuturismen fra årtusenskiftet har vært trendy blant den yngre garde i flere år allerede, men også de voksnes blikk har åpnet seg for leken. Da vi ble bura inne i egne leiligheter under pandemien kjøpte vi voksen-lego, malte stueveggene i farger som minnet mindre om glattcelle-hvit, og strikket barnslige balaklavaer til den store gullmedaljen. I norske stuer har det dukket opp pidestaller og lamper som tatt rett ut av Drømmehagen. I dette klimaet har også flere av de gode, gamle Space Age-klassikerne fått sin renessanse. Kanskje fikk pandemi-alvoret oss til å trekkes mot mer tøysete design som et slags alibi for å kunne kjøpe seg overdimensjonerte leketøy.
Vi har nådd fremtiden - men teknologien er stygg og jeg er skremt.
Men nå står vi altså her. 2001 er et kvart århundre siden, Kubricks 2001 nesten tre kvart, og vårt forhold til teknologi er minst like anstrengt som før. SpaceX lover staycation i rommet for de rikeste, mens KI truer med å ta jobben din på lang sikt. Rent designmessig har mye av teknologien i vår tid malt seg inn i et slags trøstesløst og nøkternt minimalistisk hjørne hvor det snart ikke er mer enn skjermen som står igjen. Borte er valgmulighetene fra 2000-tallets klapptelefonmani.
Kanskje er det ikke så rart at vi drømmer oss litt tilbake til fremtiden vi aldri helt nådde, med marsboere og svevebiler til hvermannsen. Og kanskje blir drømmen litt hyggeligere med en Futuro på nattbordet.
Logg inn for å kommentere