Få ting har tapt terreng like voldsomt som askebegeret. Det er liten tvil om at røykelovens jerngrep om det norske samfunnet hatt en rimelig positiv innvirkning på den generelle folkehelsa. For askebegerets helse er derimot historien en helt annen, det ble heller spikeren i kista (eller siste kistespiker / likpinne om du vil). For de har virkelig vært overalt, og det i alle tenkelige størrelser, former, og materialer - ikke-brennbare, selvfølgelig. De var innebygget i bilen, på toget, i flysetet, i baderomsveggen og på lesesalen. Du hadde dem i lomma, i stua, på kjøkkenet og kontoret. Fra små kuvertaskebegere som matcher serviset, til flere-kilos-krystallkolosser fra Murano, til et slags askebegerets motsvar til Cadillacen: det gulvstående askebeger-møbelet, sigarettens telefonbord. Hvor nå enn du måtte befinne deg var det alltid innen en armlengdes avstand, som en integrert del av hverdagslivet i Marlboro-mannens tidsalder.
Nedgangstid og tyggis-fossiler
Som for alt annet av røyke-parafernalia har pipa de siste årtiene fått en annen låt for askebegeret. Fra å være en slags samlende aktivitet å dedikere egne røykebord og -rom til, er innerøyking rimelig uglesett og forbeholdt de mer bohemske blant oss. Der de fortsatt måtte finnes er fly- og togsete-askebegrene sannsynligvis limt igjen av mer eller mindre forsteinet tyggis, om du i det hele tatt har lyst til å prøve deg på å åpne dem. Sigarettenneren i bilens midtkonsoll er som oftest utstyrt med en telefonlader-adapter. Storhetstiden er over.
HÃ¥p i halvmaratonens tid?
Likevel var det én ting til som slo meg på vei fra Østfold; jeg kjente det igjen. Og det hverken fra en bok eller TV-innslag á la SVTs Antikrundan, men fordi det fortsatt er i produksjon! Men hvem er så målgruppen, og hva er Cylinda-askebegerets fremtid i proteinpulverets og halvmaratonens tidsalder? Uansett hvor Michelin og mikrobryggeri man måtte være, er det vel litt råflott å svi av tusenvis på askebegere for en uteservering. Ikke bare er det lett å stjele, men også litt for fiklevennlig til å ha rundt småfulle natteranglere. De færreste har vel også så velutstyrt uteplass at et tusenkroners askebeger er det naturlige tilskuddet. Om du mot formodning har askebeger på stuebordet, er det i tillegg nesten mer sannsynlig at det er kjøpt på Scorpius på Løkka enn på Illums Bolighus.
Kald skulder til koldgaffelen
Aller først syntes jeg det var litt vel magert om «Stelton-heritage» skulle være eneste grunnen til at de fortsatt produserer det. For selv om de på hjemmesiden flagger med at Tias Eckhoffs Maya-bestikk omtrent er nevnt i samme innpust som Jaguar E-type i Phaidons oppslagsverk over 999 designklassikere, ble det skamklipt da Stelton overtok produksjonen. Tjuefem bestikkdeler ble ti, og siden har ingen sett snurten av hverken en marmeladeskje eller koldgaffel.
"Untouched by time"
Kanskje ble det nå litt i overkant surmaget synsing fra en snurt norsk bestikkpatriot. For egentlig er det nesten litt sjarmerende hvordan Stelton behandler askebegeret sitt, åpenbart bevisste på at dets ‘hay day’ for lengst er forbi. I en katalog fra 2013-2014 ser man kanskje sentimentet som har reddet Cylinda-askebegeret fra koldgaffelens skjebne; en slags tidslinje i reklamebilder med overskriften "untouched by time". Som en av grunnsteinene i Steltons kommersielle suksess er altså serien fredet, og vårt kjære beger har fått bli med på lasset. Fra å stå på middagsbordet i 1960-bildet har det 40 år senere blitt forvist til en ensom plass på gulvet som en slags uekte sønn.
Olivenskål med historisk sus
Enda tydeligere blir det om man leser Steltons egen produktbeskrivelse:
"The familiar, classic revolving ashtray by Arne Jacobsen. A practical ashtray with a revolving lid that covers cigarette butts and eliminates odour. The cylindrical design makes this ashtray a design object in its own right. The ashtray is available in two sizes. It is also practical on the bar table to get rid of pressed lime or for olive stones when serving snacks."
Der alle de andre Cylinda-delene lovprises for sin funksjonalitet i produktbeskrivelsen, er over halvparten av teksten om askebegeret om andre grunner til å kjøpe det. Det er altså klart. Du kjøper det fordi det er pent, og fordi det er et designikon. Om ikke det skulle være grunn nok har de dessuten kostet på seg to halvhjertede forsøk på å gi det er slags praktisk alibi som olivenskål eller til å ha limeskall-restene i et mojito-lag.
Luksus og dødsforakt
Stelton er likevel langt fra alene om å skulle selge oss uforholdsmessig dyre askebegere. Blant de mer celebre likemennene finner vi det notorisk 'heritage'-baserte motehuset Hermés, hvis overdådige varianter i porselen nærmest ligner små malerier. Prislappen? Fra 6.300 og oppover. På lik linje med silkesjalene deres har også askebegrene trofaste samlere, og kanskje er et fjongt askebeger det ultimate statussymbol? Et kulturelt fornminne man kjøper bare fordi man kan, litt sånn just because? I tillegg har det jo også et bittelite snev av dødsforakt ved seg - om ikke annet mye, mye mer enn en koldgaffel noensinne ville hatt.
Om det nå viser seg at det ikke blir olivensteiner som redder askebegeret mitt har jeg ihvertfall tenkt på to mulige alternativer: Brevvekt og rekecocktail-skål.
Logg inn for å kommentere