̽����ѡ

Bambi Modell 56/1 fra 1956 lages i Italia. Hans Brattruds Scandia fra 1957 er også i nyproduksjon, og de gjør seg nå klar til å lansere Sverre Fehns Venezia stol som ble tegnet for den nordiske paviljongen i Venezia i 1962. En stol som aldri kom ut i produksjon, som nå “taes frem fra arkivene” for å gi oss en bit av norsk designhistorie i nåtiden. Stolen er allerede kjøpt inn av Nasjonalmuseets bibliotek.

Flere andre kan selvfølgelig nevnes, Hjelle, og Dokka for eksempel,  men poenget tror jeg er klart. Hva driver de norske møbelprodusentene på med? Det skal selvfølgelig sies at de produserer og designes nytt også, ikke kun reproduksjoner av 70 år gammelt norsk design, men denne åpenbare trenden som har pågått siste ti årene, og for visse objekter enda lenger. Denne kanoniseringen av objekter kan minne litt om kanoniseringen av kunst. Fokuset på den individuelle designer/kunstner, objektet som perfekt innkapsler tidsånden (eks. Bauhaus møblement, eller norsk etterkrigsmøblement), og ønske om å putte verket i en sosiokulturell kontekst.

Kunsthistoriker Juan Pablo Bonta laget en modell for å spore hvordan et verk arbeidet seg opp mot kanonisering gjennom akademisk skriving. Bonta brukte Mies Van der Rohe’s Barcelona paviljongen fra 1929. Pavilijongen ble revet mindre enn ett år etter sin oppføring, men ble rekonstruert i 1980-årene etter en sterk popularitet blant arkitekturhistorikere, og innen sin rekonstruksjon hadde den oppnådd en status generelt i befolkningen som en av modernismens definerende verk i arkitekturen.
 

Bonta differensierer mellom ni forskjellige stadier et verk må igjennom for å oppnå kanonisering:
1. Blindhet, karakterisert som ignoranse ovenfor objektets verdi sett bort fra noen få pionerer som gjenkjenner dets betydning. 

2. pre-kanon respons: Tolkninger av objektet forekommer, uten en definert autoritet som setter noen vinklinger over andre

3. Kanon-tolking: Det skapes en kollektiv konsensus rundt objektet i akademiske sirkler og noen tolkninger får sterkere fotfeste
4. Autoritær tolkning: Prestisjefulle institusjoner anerkjenner tolkningen som gyldig. 

5. Klassifisering: Objektet settes i kontekst med andre liknende objekter

6. Disseminering: Kunnskapen om objektet bryter fri fra kun akademiske sirkler, og havner i den offentlige bevisstheten. Dette styrker objektets klassifisering,
7. Stillhet rundt objektet: Interesse forsvinner, og forflytter seg over mot andre objekter relatert til det første. 

8. Nytolkning: Kan sammenliknes med pre-kanon stadie hvor objektet taes inn i fokus igjen for å tolkes med nye briller.
9. Tekstanalyse: Interesse i selve formasjonen av objektets kanon som kan hjelpe med å identifisere grunnlaget kanon er basert på.

Ved å anvende dette systemet for å forstå kanoniseringen av norsk møbelproduksjon kan 

f.eks Bambi-stolen puttes inn et sted mellom nr. 6 og 7. Medier som NRK har for lengst lagt fokus på “vintage-markedet” og “gamle skatter på loftet” vinklingen, som bidrar til å putte objektet inn i det offentlige ordskiftet. Nina Nordbøs artikkel “38 norske retrostoler” hos NRK kan ha vært definerende for den statusen visse norske designobjekter har i dag. Artikkelen bruker autoriteter som Tonje Fagerheim, eier av vintagebutikken Retrolykke, Mats Linder; driver av nettstedet Matslinder.no som driver med norsk designhistoire og har vært uvurderlig for kartleggingen av norsk designhistorie siste ti årene. Øystein Rugkåsa og Luan Minh Hoang som er innehavere av Botanisk hage møbelforretning, og Tor Henrik Fjelldal fra Blomqvist nettauksjon. Alle disse og  fremstilles som eksperter og autoriteter (riktig nok) på hva som er “designklassikere” og skaper en kollektiv ide gjennom medieoppslag om hvilke objekter og designere som har verdi knyttet til seg. 

Når det da gjelder Bambi Modell 56/1, en av de 38 stolene presentert i artikkelen, så er det ikke vanskelig å forstå at Fjordfiesta skulle ønske å innlemme Bambi-serien i sin repertoar for å videre styrke sin posisjon som en institusjon innen norsk designarv. Bambi lounge ble annonsert i Februar 2021 på Fjordfiestas egen nettside.

 “Fjordfiesta har siden oppstarten i 2004 sett på det som sin oppgave å hente frem og løfte opp det beste fra vår felles designarv, en oppgave som til dels har vært forsømt i Norge.”

Hvordan bestemmer Fjordfiesta hvilke objekter som er verdt å reproduseres? Hvem har definisjonsmakten, og hvorfor? Lar Nasjonalmuseet seg bruke i deres bidrag ved å invitere bedrifter som Fjordfiesta, Hjelle og Dokka til museet for å vise frem sine nyproduksjoner? Legitimerer Nasjonalmuseet forretningspraksisen og bedriftenes kanonisering av norsk møbelproduksjon?