Det er mye som tyder på, at trenden rundt reproduksjon av modernistisk møblement fikk sin oppblomstring på siste halvdel av 1990-tallet. Etter 20 år med synkende interesse for minimalistisk møbeldesign til fordel for andre trender som ergonomi i kontormøblement, postmoderne trekk med sterke farger og ukonvensjonelle former, og konstruerte estetiske retninger som bygget på idealiserte perioder eller steder, eksempelvis “provence-stil kjøkkenet” etc.
Interessen for modernistisk møblement startet nok blant en liten “kult” av spesielt interesserte som satte den modernistiske designarven høgt. Etterhvert som relevante tidsskrifter fikk nyss om fenomenet, er det nærliggende å tenke seg at de “kastet” seg over fenomenet, og satte i gang en nå pågående trend. Det er her snakk om en såkalt “bubble-up effekt, hvor en subgruppes nisje blir “mainstream” gjennom medias appropriering. Nasjonale kulturinstitusjoner har også bidratt til å legitimere statusen til stilretningen gjennom innkjøp av visse ø, med den begrunnelse av at de har en “kulturhistorisk verdi”.
Skiftet i denne moten er lett observerbare i eksempelvis interiørmagasinet Bonytt, som fra tidlig 90-tallet mot 2000 viser en sterk dreining mot et mer minimalistisk uttrykk, både i interiør og fargebruk. Det blir fler og fler innslag av internasjonale designklassikere av Eileen Gray, Marcel Breuer, Le Corbusier, og Eames. Alle disse er navn som har designobjekter som er blitt tatt inn og opphøyd av kulturinstitusjoner som opphøyer deres verk. MoMA, eller Vitra design museum f.eks.
Tidlig på 2000 tallet vender interiøret det samme designklassiske blikket hjemover, og det er tydelig med mer nordisk og norsk design fra etterkrigstiden. Hans Brattruds Scandia, eller Arne Jacobsens syvern stol, er noen eksempler å se i Bonytt og annet media om interiør.
Logg inn for å kommentere