̽»¨¾«Ñ¡

I dag skal jeg snakke om tiden, for det er noe jeg har nesten aldri nok av. Og jeg husker godt at det ikke var sånn hele livet. Når jeg var liten så var det lite jeg skulle rekke og da var dagene lange og langsomme. På skolen begynte jeg å kjenne at jeg plutselig hadde dårlig tid på morningen når jeg skulle komme til timene til bestemt tid. Og siden da beveget det seg egentlig kun i én retning - tiden løp fortere og i takt med den løp fortere også jeg.

Og tatt i betraktning at det er fremdeles 24 timer i døgnet og 60 minutter i timen, så er det nok ikke tiden i den formelle forstand som har forandret seg så veldig over tid, men min oppfatning av den.

I det store og hele har tiden alltid vært til stede i menneskets liv. Det kunne vært på det intuitive ubeviste nivå, som blir diktert av naturlige sykliser og våre biorytmer. Eller som et formelt system definert ved hjelp av måleinstrumenter og tabeller. Spørsmålet om tidens definisjon er komplekst og mangesidig.

Samtidig som forholdet til tid er forskjellig fra kultur til kultur, fra individ til individ, og til og med fra rolle til rolle som vi påtar oss i hverdagen. Den nordamerikanske lineære tidsoppfatning vil være vanskelig å forstå for søreuropeere me deres paradigme om multi-aktiv tid. Ansatte i et selskap hvor fleksitid er en vanlig praksis, vil ha en helt annen holdning til tid enn de som jobber etter en streng tidsplan.

Selv om vi til daglig bruker klokker og kalendere, vil vi fortsatt, basert på vår individuelle erfaring, dele tiden opp inn i tidsperioder som er naturlig for oss. Dermed vil vi på en måte leve dager, uker, år med forskjellige hastigheter.