Anmeldelse av:
Anders Totland
³Õ¾±²Ô»å³¾Ã¸±ô±ô±ð°ì²¹³¾±è±ð²Ô. Historia om et folkeopprør
295 sider, Samlaget 2021
Anders Totland, en forfatter med betydelig erfaring med barne- og ungdomslitteratur, skriver denne gangen for et voksent publikum, og overgangen framstÃ¥r som sømløs. ³Õ¾±²Ô»å³¾Ã¸±ô±ô±ð°ì²¹³¾±è±ð²Ô er basert pÃ¥ intervjuer med bÃ¥de motstandere og tilhengere av vindkraft, og skildrer folk med sterke meninger, svært sterke meninger.
«Same kor mykje eg les om vindkraft, har eg forsvinnande svake meiningar om temaet. Men folka som kjempar; eg er djupt fascinert over kva som driv dei, og kor dei kjem frå», skriver Totland i forordet, og etablerer dermed sin rolle som nøytral. Han er verken for eller mot, men han vil vite hvorfor saken engasjerer, og det til og med i Kvinnherad hvor det ikke er planlagt vindkraftutbygging. Rolleavklaringen tar likevel uforholdsmessig mye plass i boka, og Totland hadde vært tjent med å stole mer på leseren.
Totlands stil er personlig, og det er nettopp når forfatteren får operere som intervjuende journalist, at boka er på sitt beste. I samtale med sentrale figurer, blir det tydelig at Totland vet akkurat hva han skal spørre om, og hvilke utsagn han skal trekke frem i lyset. Vindkraftmotstanderen, Torbjørn Lindseth, sine koblinger til Nazi-Tyskland sjokkerer forfatteren og er underholdende for leseren: «Sjølv må eg innrømma at det søkk i magen når eg høyrer korleis han snakkar om det. Berre det å nemna den andre verdskrigen når ein snakkar om vindkraft, føyer seg nemleg inn i eit mønster, anten ein vil eller ikkje.»
Forfatteren viser tydelig hvordan motstanden mot vindkraft er preget av folk som politisk sett står i motsetningsforhold og har helt ulike motivasjoner. Spesielt interessant er det når Totland sammenligner samenes kamp for livsgrunnlaget sitt med motstandere som ikke ønsker å få turområdene sine ødelagt. Her settes debatten i et større perspektiv, og dette gjør boka mer nyansert og spennende.
Totlands kildearbeid er omfattende og grundig. Innad i de ulike kapitlene forflytter forfatteren seg stadig vekk i tid, og dette gir en noe rotete struktur som kan være krevende å følge. Særlig i kapittelet «Eit langt kapittel om Frøya», skulle jeg ønske at forfatteren holdt seg til en kronologisk fortelling. Historien er i seg selv spennende nok.
Totland går langt i å male et tidsbilde for leseren, men igjen synes jeg forfatteren burde vise leserne sine mer tillit. Når Totland skriver om årstallet 2002, et år de fleste lesere selv har opplevd, bidrar ikke forfatterens mopeddebut nevneverdig til forståelsen av debatten. Dette kunne vært underholdende, men havner for langt ut på siden av bokas tema, og oppleves derfor som en unødvendig digresjon.
Anders Totland mestrer språket. Han skriver korte setninger, preget av innskutte opplysninger i en uformell tone. Skriveteknikken står i stil med hans muntlige tone, og det passer utmerket sammen med utsagnene til vindkraftmotstanderne, som ofte er preget av voldsomme og mildt sagt ufiltrerte meninger.
Boka kan tidvis være vanskelig å følge når jeg som leser forflyttes mellom Kvinnherad og Andøya, 2000-tallet og vår tid. Likevel er den utformet på en underholdende og original måte, med en rekke digresjoner, og det er lett å bli betatt av boka. Hvis forfatterens mål har vært å skrive en bok som kan gi en innføring i vindkraftmotstandernes ulike meninger for menig mann, lykkes han absolutt. Totlands bok er vel å merke ikke rettet mot lesere som ønsker å sette seg dypt inn i vindkraftutbyggingens historie i Norge, for dette er en beretning om meningene, debatten og engasjementet.
Timingen for utgivelsen er upåklagelig, når mediebildet i stadig større grad preges av saker om vindkraftutbygging. Det kommer utvilsomt til å være interesse for boka, for debatten om vindkraft er virkelig i vinden.
Oda Torbjørnsen
Logg inn for å kommentere