Meldingen slår fast at vi fortsatt skal satse på grunnforskning av høy kvalitet. Noe annet ville ha vært oppsiktsvekkende. Det er imidlertid lite i meldingen som redegjør for hvordan forskningssystemet på best mulig måte skal kunne sikre og styrke dette fremover. Tidligere europeisk sentralbanksjef Mario Draghi (som også trekkes frem i meldingen) vektla i sin 2024-rapport til EU-kommisjonen nødvendigheten av internasjonalt sterke universiteter, basert på akademisk eksellense og fremragende forskning, for å øke Europas konkurransekraft. Det er ingen forslag i meldingen til hvordan Norge konkret kan styrke denne essensielle delen av et forskningssystem, så vi tillater oss å minne om UiOs tidligere forslag til styrking av langsiktig grunnforskningen:
- Øremerking av 20 prosent av budsjettet til tematiske satsinger i Forskningsrådet til grunnforskningsprosjekter (innen de brede temaene)
- Opprettelse av et grunnforskningsfond, for eksempel med avkastning fra Oljefondet
- Utvidelse og videreutvikling av Sentre for fremragende forskning.
Meldingen trekker frem den lave forskningsinnsatsen og -støtten fra næringslivet, og det er positivt at det skal arbeides mer målrettet med å øke denne fremover.
Det er som ventet mye i meldingen som handler om forskningssikkerhet og trusler i form av misbruk av kunnskap. Et relativt stort ansvar legges på forskningsinstitusjonene selv. Det er fornuftig, sett i lys av behovet for å sikre forskningsfriheten og kvaliteten på forskningen. Det er bra at meldingen trekker frem at samarbeid må vurderes nøye ut ifra tema, metode og mulig anvendelse — ikke bare på basis av om samarbeidspartnerne er fra våre allierte land eller ikke. Samarbeid, sies det, skal i hovedsak være land-nøytral, og Kina brukes som eksempel på at det skal samarbeides om relevant og viktig forskning når sikkerheten for øvrig kan ivaretas.
Det konkrete arbeidet med forskningssikkerhet vil uten tvil forbli et stort tema i årene som kommer, og de store endringene i de globale omgivelsene kan bli en syretest for hvor robust det relativt åpne norske forskningssystemet er. Meldingen gir fornuftige føringer for institusjonene på dette området. Samtidig vil mange trolig oppleve det som utfordrende å leve opp til alle forventningene om, for eksempel, oppbygging av egen institusjonskompetanse for å håndtere og forebygge trusler og inngå i sikkert samarbeid.
Forskningsrådet og endringene der de siste årene beskrives på en sober måte, og det insisteres i meldingen på at det beste er å ha ett — og bare ett — forskningsråd i Norge. Dette i motsetning til våre naboland. Forskningsrådet skal styrkes ytterligere, og det skal nå også tildeles en sentral rolle i arbeidet med å administrere tildelinger til militært-rettet forskning og vurdere forskningens flerbruksmulighet. I tillegg skal rådets generelle forskningspolitiske rådgivende rolle styrkes. Hva dette vil bety i praksis må vi vente på, men spørsmålet er om det er klokt å samle (nesten) all konkurranseutsatt forskning i én kurv.
Meldingen beskriver i det store og hele arbeidsdelingen som god mellom UH-sektor og instituttsektor, men er påfallende nøytral når det gjelder den store skogen av 21 universiteter/høyskoler og 45 institutter. I en melding om det samlede forskningssystemet, er det påfallende at det fremheves at Norge bare trenger ett forskningsråd, mens det tas for gitt at vi har et stadig voksende antall universiteter, mange høyskoler, og en omfattende instituttsektor. Er det til det beste for kvaliteten i norsk forskning og for vår konkurranseevne? Kanskje. Skjønt, i en melding om fremtiden for det nasjonale forskningssystemet, er det overraskende at antallet institusjoner — og særlig arbeidsdelingen mellom dem — ikke vurderes mer eksplisitt. Arbeidsdelingen mellom, for eksempel, universitetene burde tas tak i slik at den kan utnyttes til forskningens fordel på lengre sikt. Vi er neppe tjent med at flere og flere institusjoner blir mer og mer ensartede.
Dette er også en del av en større tematikk som ikke er behandlet tydelig i meldingen, nemlig behovet for strukturelle endringer i forskningssystemet for å fremtidssikre forskningskvaliteten.
Behov for arbeidstakere med doktorkompetanse henger også sammen med arbeidsdelingen i sektoren. Her kommer meldingen et godt stykke på vei i å argumentere for at det trengs dimensjonering av doktorgradene. Med andre ord, hvordan bruker vi de offentlige midler til doktorgradsutdanningen på best mulig måte for samfunnet? Det vises til at Norge har en meget gunstig stipendordning for doktorgradskandidater, men at for mange ikke fullfører på tid (eller i det hele tatt), og at særlig doktorer innen humaniora og samfunnsfag ikke til fulle får brukt sin kompetanse i arbeidsmarkedet. Meldingen burde i større grad tydeliggjort omfanget av forskning som ph.d.-kandidater faktisk bidrar med i det norske forskningssystemet. Et eventuelt utvalg som skal vurdere arbeidslivets behov for ph.d.-kompetanse og dimensjonere doktorgradsstipender og -utdanning ut ifra dette, bør ikke bare se på det norske arbeidslivets behov, men på den forskningsmessige betydning av ph.d.-stipendiatenes bidrag.
Norge må vende blikket utover. Det er derfor meget oppløftende å se at regjeringen med den nye systemmeldingen tar til orde for å styrke internasjonalt forskningssamarbeid. Endelig tas det konkrete grep for å gjøre det mer attraktivt og enkelt å komme til Norge som utenlandsk forsker — og å bli her. Forslaget om å fjerne det omstridte språkkravet for stipendiater er nødvendig og gledelig. Vi er også meget positive til det som sies om behovet for administrative forenklinger for alle utenlandske forskere, og det kan være en god idé å vurdere nye måter å koble nasjonale og internasjonale forskere med næringslivet på, slik meldingen foreslår.
I en tid med svært rask utvikling av forskning og innovasjon i andre deler av verden enn Europa, og med nye geopolitiske spenninger og konkurranse, er samarbeid helt avgjørende. Det er bra at den nye systemmeldingen vektlegger behovet for reell tverrfaglighet, for sektorovergripende samarbeid, mer internasjonalt samarbeid og mer utsyn. Temaene som trekkes særlig frem tilsvarer det andre land i Europa (og mange andre deler av verden) ser som noen av de viktigste: klima, det digitale skiftet, helse, datainfrastruktur, kvanteteknologi og kunstig intelligens. Det er stor konkurranse innen disse områdene, og Norge er avhengig av tydelige investeringer for å være med i front.
Så alt i alt: Stortingsmeldingen for forskningssystemet tar viktige grep på sentrale områder, og utgjør et nødvendig retningsskifte når det gjelder internasjonalt samarbeid. Den bør videreutvikles på et viktig område: Grunnforskningen — en avgjørende del av grunnmuren i forskningssystemet — må få tydelige prioriteringer og verktøy slik at vi kan sikre langsiktig høy kvalitet av internasjonalt kaliber.
.jpg?alt=listing)
