̽����ѡ

I 2016 ble omlag 2000 akademikere i Tyrkia dømt for «å drive propaganda for en terroristorganisasjon». Rettsforfølgelsen kom som en reaksjon på Academics for Peace-kampanjen “We will not be a party to this crime.” Kampanjen kritiserte militærets handlinger sørøst i Tyrkia, i de kurdiske områdene i landet. Mange har anket dommen. Professor Füsun Üstel fra Galatasaray Universitet i Istanbul er den første som har fått sin anke behandlet. Dessverre ble anken avvist, og hun er dermed dømt til 15 måneder i fengsel. I forrige uke ble nok en anke avvist. Vi frykter at de mange andre som står for tur vil lide samme skjebne. 

Vi tar avstand fra dette og vil uttrykke vår støtte til de universitetsansatte og studenter som nå lider under det tyrkiske regimets politikk. 

Enda nærmere hjemme, i EU-landet Ungarn, har Central European University måttet flytte deler av sin virksomhet ut av landet, og det legges føringer på forskningen. I Polen har et stort antall dommere blitt «oppsagt». Vi er ikke bare vitne til angrep på akademia, men også mot domstolene, fri presse, kulturinstitusjoner og andre nøkkelinstitusjoner i en demokratisk politisk orden. Vi ser med bekymring på denne utviklingen. 

Angrepene truer ikke bare universitetets, men også det liberale demokratiets kjerne. Meningsbrytning, konstruktiv kritikk og fri kunnskapsdannelse er en del av universitetets og demokratiets «DNA». Demokratiet slik vi kjenner det fordrer en kritisk tenkende befolkning og en liberal ytringskultur. Universitetene er en viktig forutsetning for demokratiet ved å sikre fellesskapets tilgang til kunnskap. Det er nettopp en solid og kunnskapsbasert kritikk som må til for å opprettholde kvaliteten på institusjonene som det liberale demokratiet hviler på. 

Før jul vedtok Europaparlamentet et sterkt forsvar for den akademiske friheten. Teksten understreker hvor viktig akademisk frihet er for demokratiet, for individuell frihet og for samfunnets samlede evne til fornyelse. En omfattende liste med anbefalinger for å sikre støtte til, og beskyttelse av dem som utsettes for begrensninger i sitt akademiske arbeid ble presentert. Forsvaret av akademisk frihet inngår altså i kampen for grunnleggende demokratiske verdier - en kamp som også må kjempes i det daglige. Demokratiske verdier kan åpenbart ikke kan tas for gitt. Demokratiet ser ikke ut til å være den automatiske, endelige politiske orden, for de som husker tilbake til debatten rundt Francis Fukuyamas klassiker End of History. 

For forsvarsfronten som nå bygges opp er også en reaksjon på økningen i såkalte «illiberale demokratier». Det er regjeringer som vinner makten i demokratiske valg, og senere bruker makten til å undergrave de institusjoner og rettigheter, som nettopp bidro til å gi dem makten. Det liberale demokratiet trues av ledere som ikke har respekt for meningsmotstandere og ikke aksepterer å bli kontrollert og begrenset av samfunnets institusjoner. Vi ser til og med tegn på dette i USA. At en president i et samfunn med så sterke demokratiske tradisjoner, underminerer de institusjonene demokratiet er avhengig av, viser utfordringen vi står overfor. 

Også i Europa ser vi slike trekk. Europa er inne i en tid hvor demokratiets selvforståelse utfordres, det er debatt om hva som er et godt styresett og om demokratiets evne til å løse store samtidige samfunnsutfordringer. 

Det vil alltid være spenningsforhold i et demokrati. Mellom samtidige og fremtidige interesser, mellom majoritet og minoritet, mellom sentrum og periferi. Vi ser disse spenningene forsterket nå. At flere beveger seg mot polene, vekk fra det politiske sentrum. Det liberale demokratis fremtid er avhengig av at disse økte spenningene tas på alvor. Demokratiet må finne nye måter å sikre at folk føler seg inkludert i det politiske systemet. 

Den offentlige samtalen om hvordan vi håndterer dette må universitetene være en viktig del av. Universitetene skal utdanne kommende generasjoner av samfunnsbevisste, engasjerte borgere. Vi skal stille gode spørsmål om tiden vi lever i og bidra til å finne løsninger. For at vi skal overskue utfordringene best mulig er det viktig at vi har mangfold både i studentmassen og blant ansatte. Og da er vi tilbake til akademisk frihet og ansvar. Skal vi utvikle et bærekraftig samfunn må dette mangfoldet kunne tenke fritt, nytt og på tvers av etablerte grenser, systemer og modeller. Det er vanskelig å se for seg dette innenfor noe annet styresett enn det liberale demokratiske. Derfor er det dårlig nytt for samfunnet når oppslutningen om det liberale demokratiet synker; derfor er det dårlig nytt for samfunnet når universitetenes frie kritiske røst er under press. 

----------------

Ønsker du å lære mer om sammenhengen mellom akademisk frihet og demokratiet? UiO og Scholars at Risk har laget et som starter 15. april.