̽»¨¾«Ñ¡

For ikke mange ukene siden pÃ¥dro jeg meg et askebeger. Blant kniplinger og hatteesker i ei stappfullt dødsbo-raider-etablissement i hjertet av Østfold sto det en form jeg kjente igjen. Skrotnisse som jeg er tok det ikke lange tiden før det sto trygt plassert i baksetet, og luktesaltet mÃ¥tte frem da det ble klart at selveste tungvekteren Arne Jacobsen sto bak, og at akkurat dette var fra 1967. Men da den landeveis-støvskyen la seg bak oss og vi nÃ¥dde E6, la ogsÃ¥ gledesrusen seg like raskt. Det slo meg; Hva nÃ¥? Hva skal jeg med dette? Jo, det er et ikon. Nei, jeg røyker ikke, og om sÃ¥ en sjelden gang pÃ¥ fest, sÃ¥ ihvertfall ikke inne. 

Den modernistiske ideen om at skjønnhet kan oppnås gjennom «ærlige materialer» og produksjonsmetoder ble realisert til det fulleste gjennom Arne Jacobsens bestikk «AJ-Cutlery». Siden det først ble vist under triennalen i Milan i 1957, har Jacobsens bestikk overskredet skiftende epoker og trender, og er i dag like forlokkende og moderne som for 66 år siden.

Få oppgaver designeren utsettes for er like utstudert som stolen, og hvilket prima eksempel på en designers fovrmgivningsevne. Stolen krever ergonomi og konstruksjon i skjønn forening med materialitet, gjerne rasjonalitet, i et utrykk noen ønsker å omgi seg med. De nevnte kriteria settes også gjerne for arkitektens bygning, men hva så når arkitekten, ute etter å skape et Gesamtkunstwerk, selv påtar seg å designe stolen - designerens kardinaloppgave. Med utgangspunkt i et sittemøbel og eget virke som arkitekt (samt en nylig erfaring med å innta et måltid fra Carina, en recliner, spisestuestol med justerbar rygg), ønsker jeg å utforske forholdet smak og behag i sittende stilling når arkitekten selv får virke som designer.