En professor ved UiO ble meldt inn til Forskningsetisk utvalg med påstander om «selvplagiat» og plagiat i hans nye, populærvitenskapelige sakprosabok om en norsk filosof. Boka var verken en ordinær, vitenskapelig utgivelse, eller helt innenfor professores primære fagfelt. Utvalget (FEU) vurderte derfor først om de måtte avvise eller behandle saken.
FEU mente de måtte behandle saken fordi de anså boka som «andre forskningsrelaterte aktiviteter» etter forskningsetikkloven § 4. Begrunnelsen var blant annet at professorens virke som forsker ved UiO var relevant for bokas innhold, mottagelse og markedsføring. Det var en viss overlapp i professorens og filosofens akademiske interesseområder, og professorens akademiske status var egnet til å gi tyngde og autoritet til hans betraktninger i boka. At dette ble presentert i en populærvitenskapelig utgivelse med en personlig fortellerstil, var ikke avgjørende.
Deretter gjorde FEU en realitetsbehandling av påstandene i saken. De startet med å vurdere om det hadde skjedd brudd på anerkjente forskningsetiske normer i arbeidet med boka.
FEU sitt første spørsmål var om det hadde skjedd «utilbørlig gjenbruk av egen tekst», et begrep de mente passet bedre enn «selvplagiat». Professoren hadde nemlig erkjent noe gjenbruk av egen tekst uten henvisning, men FEU mente dette ikke var utilbørlig gjort. Det var relevant at boka ikke var en ren vitenskapelig tekst, der kravene til henvisning ville vært strengere, og at professoren ikke oppnådde urettmessige, akademiske fordeler fra dette. Som sakprosaforfatter hadde professoren et visst spillerom til å ta hensyn til leservennlighet og målgruppens lavere forventninger til henvisningsantall og -presisjon.
NÃ¥r det gjaldt mulig plagiat av en artikkelforfatter, kom FEU frem til at artikkelforfatteren hadde blitt anerkjent av professoren som en kilde til boken i tilstrekkelig grad. FEU mente professoren med fordel kunne henvist tydeligere til hvor artikkelforfatterens tekst var anvendt, men at dette var langt fra et forskningsetisk brudd.
Konklusjonen ble dermed at det ikke forelå brudd på anerkjente forskningsetiske normer, og følgelig ingen uredelighet, systemfeil eller anbefalinger om retting eller trekking.
FEUs konklusjon i saken var enstemmig.
Henvisninger
- Forskningsetikkloven (2017) §§ 4, 6 og 8
- Prop.158 L (2015–2016) Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven)
- Bjørn L. Zwilgmeyer, Bjørn, «Kommentar til forskningsetikkloven», i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata (2024), note 5
- De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK): «Generelle forskningsetiske retningslinjer» (2014) punkt 8
- Retningslinjer for behandling av enkeltsaker om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer ved UiO (2023) punkt 2, 4, 5.1.1
- Standard for forskningsintegritet for UiO (2021)
- Mandat for Forskningsetisk utvalg ved Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡ (UiO)