I Norge anslås det at det ble født mellom 10 - 12 tusen barn under og rett etter andre verdenskrig, som hadde tyske soldatfedre og norske sivile mødre. Behandlingen av disse barna er ingen ærefull fortelling om Norge.
Det er en utbredt forståelse hos andre europeiske krigsbarn unnfanget under andre verdenskrig at de norske krigsbarnas skjebne var særlig ille. Dette kommer frem i som er på barn født av krig i Europa før og nå.
Ifølge fortellinger og forskning etter andre verdenskrig ble krigsbarn i Norge sett som sikkerhetsrisiko, bærere av sine fedres synder, som genetisk underlegne og mindre verdt, og gjerne også som seksuelt løsaktige. Mange ble utstøtt og vokste opp under svært tøffe kår. Noen tok også livet sitt.
- Tause av skam i femti år
Gerd Fleischer har erfart noe av dette på kroppen selv. Hun var ett av flere tusen krigsbarn som norske myndigheter ville deportere etter krigen. Hun var da tre år gammel og bodde sammen med sin norsk-samiske mor i Troms. Faren var tysk soldat.
Siden den gang er Fleischer kjent som en fremtredende representant for norske krigsbarn. Ifølge henne gikk det mange tiår år før hun og andre representanter for de norske krigsbarna våget å bryte tausheten og stå frem offentlig.
- Jeg har bare møtt noen hundre krigsbarn. Vi var tause av skam i femti år. Det sier noe om vår situasjon. Og i den konteksten så var det absolutt ikke alle som orket eller var interessert i å stå fram som tyskerunge.
- Den generasjon som opplevde krigen visste nok mye om våre mødres og vår skjebne, men man snakket ikke om det. Vi tyskerungene i Norge var «muttputt» alene i kampen for reparasjon og oppreisning. Vi var helt alene, og vi hadde ingen.
Hun forteller at krigsbarna etter hvert fikk juridisk hjelp, men lite hjelp ellers fra samfunnet.
- Holdningene i samfunnet måtte vi kjempe centimeter for centimeter for å endre. Hadde vi hatt støtte fra fagkyndige folk, så hadde vi kanskje unngått både nervøse sammenbrudd og selvmord. Det er mange triste historier og mange knekte liv.
I en ny podkastepisode fra Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡ møter vi Gerd Fleischer, samt forskerne Inger Skjelsbæk og Dag Ellingsen.
- De verste tilfellene vi hører om, forteller om stigmatisering i familiene, på skolen og i samfunnet. Det var ingen steder som var trygge.
Barn trenger omsorg og kjærlighet. Når noen blir født i en situasjon hvor dette mangler fra dag én så får det store konsekvenser, forteller Inger Skjelsbæk.
Mange krigsbarn ble svært dårlig behandlet
og ved , og leder prosjektet . Prosjektet er finansiert av Det europeiske forskningsrådet ERC, og har som mål å forstå behovene og rettighetene til barn født av krig.
- Noen krigsbarn i Norge opplevde etter andre verdenskrig at foreldrene ikke ville vedkjenne seg dem, så det kan ha vært avvisning fra tidlig alder i noen barns liv. Det var ikke sånn for alle krigsbarna, men risikoen for å bli stigmatisert og avvist var høy, både privat og offentlig.
Prosjektet studerer tre generasjoner krigsbarn i Europa: barn fra andre verdenskrig hvor far representerte fienden, barn født gjennom krigsovergrep på Balkan og barna født av europeiske fremmedkrigere til IS. Her kombineres teoriutvikling, livshistorieintervjuer og tekstanalyser for å undersøke hvordan et barn født av krig kan bli en sikkerhetsutfordring, og hva det innebærer for barnet som blir det.
Bærere av arvesynd
Ã…rsakene til at uskyldige barn stigmatiseres for sine foreldres gjerninger er flere og komplekse, forteller hun.
- Noen barn blir, på grunn av forholdet mellom foreldrene og hvem de representerer, markører for dype splittelser i samfunn som har vært i krig. Hvis mor og far tilhører hver sin side av konflikten, kan det bli vanskelig for disse barna når krigen er over fordi de som barn av sitt opphav representerer begge sidene.
- Et annet eksempel er barn født av fremmedkrigere, hvor begge foreldrene ofte blir forstått som fiender av for eksempel den norske staten. Også disse barna blir sett som representanter for valg foreldrene har gjort, og gjennom det representerer disse barna et fiendebilde.
er professor ved Politihøgskolen og . Han gjorde som forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2004 e. Rapporten ble republisert på engelsk nylig, på grunn av sin aktualitet.
Dette er ifølge SSB den eneste publiserte rapporten som har brukt systematisk innsamlede registerdata fra både krigs- og etterkrigstiden.
Jakten etter kunnskap
Målet for forskningen var todelt: å bidra til kunnskap om hva som preget barndommen til krigsbarn som opplevde store vansker og lidelser, samt og å belyse hvilke politiske, samfunnsmessige og andre forhold som gjorde dette mulig.
Studien inngikk som del av forskningsprosjektet «». Prosjektet som ble etablert i 2001 og finansiert av Norges forskningsrÃ¥d, ble gjennomført av en tverrfaglig forskergruppe ved Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡ med forsker Lars Borgersrud fra Institutt for kulturstudier, professor Kjersti Ericsson fra Institutt for kriminologi og rettssosiologi og forsker Eva Simonsen fra Institutt for spesialpedagogikk. Prosjektet ble ledet av professor Anne Eriksen ved Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier.
- Krigsbarna i Norge var en stigmatisert gruppe. Vi fant at mange døde mye tidligere enn deres jevnaldrende, at flere fikk uførepensjon relativt tidlig, og at det var på bakgrunn av psykiske lidelser. Vi ser også at blant de som døde var det en overrepresentasjon av selvmord, forteller Ellingsen.
Studien hadde som mål å gi et så representativt bilde som mulig av disse barnas levekår. Metodologien var ny ved at Ellingsen så på et utvalg av barn registrert i håndskrevne tyske krigsarkiver, som befant seg i Riksarkivet i Norge. Han klarte også å spore opp nasjonale identitetsnumre for en betydelig andel av disse barna, og på den måten kunne han hente inn data om deres levekår fra moderne registre.
- Det var flere krigsbarn og noen mødre som hadde stått fram i media historier om hva de selv hadde vært utsatt for. Vi ville prøve å finne data som ga en større grad av representativitet.
Det var mulig med så gode registerdata som vi har i vårt land, forteller han.
Kunnskap om «knekte» liv og de som klarte seg
Bildet studien viste av krigsbarnas levekår i Norge er komplekst. På den ene siden indikerer ulike funn at mange krigsbarns levekår var dårligere enn deres jevnaldrende. Dødeligheten i perioden fra 1960 til i 2004 var markant høyere blant krigsbarna. Selvmordshyppigheten var høyere enn blant jevnaldrende, det samme var dødelighet som følge av hjerte- og karsykdom. Flere krigsbarn hadde fått uførepensjon i relativt ung alder.
Alt i alt antydet dette at en betydelig andel har hatt helseproblemer og følgelig lavere livskvalitet. Det var markant flere skilsmisser blant kvinner. Færre tok høyere utdanning, og inntektsnivået deres var lavere.
- Allikevel ser det ut til at mange krigsbarn har levd livet sitt på samme måte som «folk flest» eller «arbeidsfolk flest». I hvert fall utad, forteller Ellingsen. - De har en normal utdanning for sine årskull, mange har greie inntekter, er gift og har barn.
Ellingsen forteller at noen krigsbarn viste motstandsdyktighet mot stigmaet de møtte i samfunnet og i noen familier. I voksen alder er det mange som vektlegger at de klarte seg bra. Forskningen viser ikke bare et bilde av tap og utsatthet, men også det man kaller resiliens. Noen blir noe annet enn det man skulle tro var deres skjebne. At det går bedre, gjerne fordi noen «ser» dem.
Krigsbarn i Bosnia
I dagens Bosnia er situasjonen for krigsbarna noe annerledes enn den var for krigsbarn i Norge, forteller Skjelsbæk.
Etter at krigen fra 1992 til 1995 tok slutt er det barn som står frem og forteller om hvem de er og hvilke utfordringer de har, mens deres foreldre fremdeles er i live. Disse barna er i begynnelsen av 30-årene og flere har blitt unnfanget av seksuelle krigsforbrytelser.
Hvilke likheter og ulikheter forskerne ser i hvordan krigsbarn har blitt behandlet pÃ¥ tvers av kriger, kulturer og kontinenter kan du høre om i Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡s podkast om krigsbarn.
Arrangementet innledet ̽»¨¾«Ñ¡ Peace Days, og det var Anja Jusic, Alen Muhic og Leja Damon som tok imot prisen pÃ¥ vegne av organisasjonen Forgotten Children of War Association.
Kilder:
UiOs menneskerettighetspris til The Forgotten Children of War Association - Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡