Hvordan kan en som aldri har opplevd rasisme forstå hvordan det egentlig er? Én vei til kunnskap om andres virkelighet er litteratur, og de siste årene har flere unge norske forfattere med minoritetsbakgrunn utgitt bøker om rasisme.
– Jeg ville egentlig skrive om porno, ikke om rasisme eller meg selv, sier Camara Lundestad Joof.
– Men så forsto jeg at vi hadde hatt så få samtaler i den norske offentligheten om hvordan det egentlig er å navigere kroppen sin som svart, som skeiv, og som kvinne, at vi ikke hadde noe språk for det. Så jeg skjønte at for å få skrive boka om porno, så måtte jeg skrive denne boka om rasisme først.
I 2018 ga Lundestad Joof ut Eg snakkar om det heile tida. Her beskriver hun sine opplevelser med rasisme gjennom hele oppveksten i Norge.
PÃ¥ samme tid ga poeten Sumaya Jirde Ali ut boka Ikkje ver redd sÃ¥nne som meg, og Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile, som hadde blitt kjent i samfunnsdebatten som «De skamløse jentene», ga ut boka ³§°ì²¹³¾±ôø²õ.
Lundestad Joof kan derfor sees som del av en bevegelse, mener litteraturprofessor .
– Det handler om en interseksjonell form for feminisme, hvor man ser at folk er utsatt for overlappende former for undertrykkelse. Forfatterne setter negativ sosial kontroll på agendaen og beskriver samtidig en feminisme kombinert med antirasisme, sier hun.
Hør podkastepisoden «Antirasistisk aktivisme i litteraturen»:
Litteratur kryper under huden
Camara Lundestad Joof er til vanlig scenekunstner og dramatiker, og hun er aktuell med stykket De må føde oss eller pule oss for å elske oss på Nationaltheatret. Men hun ser at hun når bredere ut med litteraturen.
– Bøker er mer tilgjengelige enn et teaterstykke. Bibliotekene er overalt, noe som kan senke klassebarrieren for å få tak i litteraturen. Jeg har også vært heldig og fått boka inn i klassesett i skolen, forteller hun.
Oxfeldt mener at Lundestad Joofs bok er del av en antirasistisk aktivisme i litteraturen, noe hun tror har en helt annen effekt enn å stå på barrikadene.
– Bøker gir en anledning til å fordype seg og få en større kontekst. Du kan få innsikt i en livshistorie, med følelser. Det kryper under huden på deg på en annen måte enn det for eksempel en kort nyhetsartikkel kan gjøre.
Sårbart å fortelle egne historier
Når litteraturen om rasisme vekker empati, er det ofte fordi du leser en personlig og vond fortelling. Å dele egne historier er en viktig del av den antirasistiske kampen, påpeker Oxfeldt.
– Det ligger ofte i aktivismen at du som et sårbart individ skal utstille deg selv. Men du gjør det med en forståelse av at du er del av noe som er større enn deg selv. Du er del av, og med på å bygge, et fellesskap, sier hun.
Fortellingene som gjør inntrykk på leseren kan være vanskelige å skrive.
– Jeg ser en vegring i disse bøkene. De som skriver har nok ikke lyst, men føler at de må, påpeker Oxfeldt.
Camara Lundestad Joof innrømmer at det er vondt å skrive, og at hun møter på mange dilemmaer.
– Du vet at du blir oppfattet som å snakke på vegne av en gruppe. Det å forvalte det ansvaret, og ikke drukne i det, har jeg opplevd som utfordrende, sier hun.
Hun opplever stadig å bli satt i bås med andre forfattere som kun har en ting til felles: At de ikke er hvite.
– Man skulle tro vi hadde en minoritetskonferanse hvor vi utpeker noen til å snakke på vegne av oss alle i et par år, men slik er det jo ikke.
De siste par årene har blant andre Shazia Majid, Yohan Shanmugaratnam og Abid Raja også gitt ut sine bøker om minoritetserfaringer.
– Det betyr at min historie ikke trenger å være representativ eller den eneste måten å gjøre det på. Det gjør det enklere for meg å skrive, og forhåpentligvis også for andre.
Inspirasjon fra fortidas frigjøringskamper
Oxfeldt ser at mange norske forfattere som skriver om rasisme nevner amerikanske forfattere, som bell hooks, James Baldwin og Audre Lorde. Også franske Frantz Fanon er en referanse for de som skriver med et postkolonialt perspektiv.
– Jeg tror det gir en tyngde og en trygghet å bygge videre på tidligere bevegelser og trekke dem inn i sin egen samtid, sier hun.
Lundestad Joof har blant annet referert til den skeive, feministiske borgerrettighetsaktivisten Audre Lorde i sin bok. Hun påpeker at det kan påvirke hvordan bøkene leses.
– Når referansene dine er globale og særlig amerikanske, kan det brukes til å avfeie deg – ved at det ikke har noe med oss å gjøre. Å finne en måte å bygge videre på det arbeidet, men insistere på at det angår oss her i Norge, er utfordrende.
Oxfeldt ser også forestillingen om at Norge har vært unntatt rasisme. Nettopp derfor tror hun fortellingene har en effekt.
– Når du får lese veldig mange av disse historiene, kan du forstå at det er ikke særtilfeller, men noe mer generelt.
Hun trekker frem at et begrep som minoritet ikke må tas for gitt, og hun mener Lundestad Joof og flere andre forfattere er gode til å beskrive minoriseringsprosesser – hvordan de gjøres til en minoritet.
– For Sumaya Jirde Ali er det tydelig når hun går i fjerde klasse og tar hijab på. Så forsterkes det under flyktningkrisen og etter 22. juli. I Camara Lundestad Joofs bok er det beskrevet i en scene hvor hun har på familiens Nordlandsbunad og får vite at hun skal skamme seg, for den tilhører ikke henne.
Viktig for demokratiet
Selv om det er sårbart og vondt å fortelle om opplevelser med rasisme, tror Oxfeldt fortellingene er helt nødvendige.
– Det er ingen vei utenom. I et demokrati hvor man vil prøve å skape like rettigheter for alle og få alle stemmer frem, må noen «ofre seg».
– Det gjelder også andre minoriserte posisjoner. Et eksempel er Jan Grue, som beskriver at han ikke ønsker å skrive en bok om å sitte i rullestol, men han gjør det fordi noen må.
Camara Lundestad Joof tror litteraturen kan endre noe.
– Det er den eneste grunnen til at vi fortsetter å gjøre det, sier hun, og påpeker at vitnemål blir ekstra viktige når det mangler god forskning eller statistikk om rasisme.
– Det må mange anekdoter til før man som majoritet innser hva dette handler om. For er rasisme et sort problem eller et hvitt problem? Har det egentlig noe med meg å gjøre? Jeg bærer jo bare konsekvensene. Dette er et felles, demokratisk samfunnsproblem.
Hør Camara Lundestad Joof og Elisabeth Oxfeldt snakke om antirasistisk litteratur, hvem som skriver bøker om rasisme i dag, forskjellen på å skrive om rasisme som mann og kvinne, og om hvorvidt bøker kan endre samfunnet i podkasten Universitetsplassen. Programleder er Mari Lilleslåtten.
Les mer om forskningen:
- GÃ¥ til
- Les Elisabeth Oxfeldts bokkapittel (open access):
Lytt til mer fra Universitetsplassen podkast
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i ̽»¨¾«Ñ¡. Her møtes bÃ¥de unge og erfarne forskere for Ã¥ snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.
Se også:
- Hvordan fungerer diskriminering av minoriteter og funksjonshemmede i det norske samfunnet?
- Skjønnlitteraturens kraft er vitenskapelig bevist. Les intervju med Olivia Da Costa Fialho: